Forord

Den første nordmann

De kortbente
Briter og nordmenn
De kortbente på Lindholm Høje
Livet på Lindholm Høje - 1
Livet på Lindholm Høje - 2
Kåres vandring

De korttenkte

Ukjente Wergelandsbarn
Anton Wergeland
Candida Wergeland
Cloetta Wergeland
Fazer Wergeland
Freia Wergeland
Gunnar Toblerone
Kari Brynhildsen
Nidar Wergeland
Siful Sifadda
Troika Wergeland

Solans Tanker


 

Candida Wergeland
5.11 - 1816 – 12.10-1859

Candida Wergeland ble født i 1816, året etter at Napoleon krigene sluttet. Et sykelig barn, men det til tross viste hun seg å være et skolelys. Hennes evner innenfor teknisktegning og fysikk viste seg alt i ung alder. I en alder av tolv år konstruerte hun en forbedret stempelventil. Da hun var seksten år fikk hun et stipendie for å studere ved Chalmers Tekniske Institut i Gøteborg.
I løpet av sine studier i Sverige konstruerte hun en vakumbrems som hun fikk patentert. Patentet solgte hun senere til George Stephenson, en ikke ukjent engels jernbanemann.
Candida fikk sin avsluttende eksamen ved Chalmers i 1836.
Etter å ha avlagt sin eksamen bestemte Candida seg for å reise til England for å besøke sin søster Cloetta som bodde i Whitby. Det var på denne reisen salget av tidligere nevnte patent fant sted. Under sitt opphold i den lille byen på Englands østkyst traff hun nemlig Robert Stephanson, sønn av lokomotivenes master – George Stephanson. Candida fortalte Robert om patentet. Han fant det interessant, og sørget for at det ble etablert en kontakt mellom den unge norske kvinnen og sin far. Som jeg alt har nevnt førte det til at lokomotivenes mester fikk kjøpt Candidas patent. Som en del av oppgjøret hjalp George og Robert henne med å få en jobb som Chief Mechanical Engineer ved London and North Western Railway ved lokomotivstallene i Horwich.
Candidas tid i Horwich kan kun beskrives som lykkelig og produktiv. Hennes første oppgave ble å konstruere et hydrostatisk smøresystem som kunne forsyne stemplene og stempelringene på selskapets noe aldrene lokomotivpark med olje. Konstruksjonen ble en formidabel suksess, og det inspirerte henne til starte arbeidet med et nytt prosjekt, høytemperatur superheating av damp. Under dette arbeidet ble Candida utsatt for et alvorlig uhell. Under testkjøring av et lokomotiv på baksiden av vognskjulet i Crewe kollapset et høytrykksrør i brennkammeret. Eksplosjonen drepte fem tilskuere og svidde av alt Candidas hår. Håret vokste aldri ut igjen og Candida måtte bruke toupeé og en hatt resten av livet.
Ledelsen i LNWR satte meget stor pris på Candidas innsats for selskapet. Som en påskjønnelse forærte de henne to sidespor hun kunne bruke i fritiden. Daglig ble hun sett ned ved sporene hvor hun for hånd bedrev skifting av gamle godsvogner. Under utøvelse av denne hobbyen røkte hun alltid pipe. Tobakken hennes var i seg selv illeluktende og lukten ble ikke bedre av at hun varmrøkte pipa mens hun slepte på godsvognene. Dette førte ofte til at LNWR fikk klager fra husmødre i nabolaget som mente selskapet var årsaken til at vasketøyet deres luktet av svovel og brente fjær.
I 1850 reiste hun tilbake til Norge. Med seg på reisen hadde hun Robert Stephanson. Under seilasen over Nordsjøen kom de to i kontakt med en ung nordmann, Carl Abraham Pihl (16.1.1825 – 14.9.1897). Carl Abraham hadde under sin reise i England blitt klar over jernbanens nytteverdi og muligheter. De tre ble gode venner og var skjønt enige om at det var en skam at det ikke fantes jernbane mellom Christiania og Eidsvoll. Vel fremme i Christiania tok de derfor øyeblikkelig fatt på arbeidet med å planlegge nevnte jernbanestrekning. I 1854 ble arbeidet sluttført og den første september samme år kunne Carl Abraham, rørt til tårer, klippe over snoren og erklære Hovedbanen for offisielt åpnet.
Hovedbanen ble øyeblikkelig betegnet som en suksess men Candida og Robert ble fort kar over at det ville bli problemer dersom banen skulle videreføres til Nidaros. Problemet var stigningene for å komme over fjellet mellom Dovre og Oppdal. Stigningen var ekstrem og datidens lokomotiv var litt små og manglet trekkraft. Det ble Candida som kom opp med løsningen, et lokomotiv hun kalte Trollkjærringa.
I 1859 var prototypen ferdig. Den var enorm. Lengen var imponerende 28,2 meter fra buffer til buffer, og vekten var 204 tonn uten tender. Dampmaskinen hadde åtte sylindere og drivhjulene var 3,3 meter i diameter. Hjularrangementet var 4-12-4.
Uheldigvis gikk alt galt på jomfruturen. Turen startet i Christiania og Trollkjærringa fikk hurtig opp farten. Det første som skjedde var at signalboksen på Alnabru fløy i lufta. Den sto for tett på sporet. På Lørenskog ble treplattformen snudd opp ned, og i Lillestrøm raste glasstaket over perrongen i bakken med et brak. Alle signalmastene på strekningen knakk som fyrstikker og på Dal stasjon blåste alle vinduene i stasjonsbygningen ut av rammene. Da monstret nærmet seg Eidsvoll forsto Candida og Robert at noe var forferdelig galt da de fikk øye på åpningen av tunellen syd for stasjonen. Dessverre oppfattet de alvoret i situasjonen alt for sent. Med voldsom kraft kilte Trollkjærringa seg fast i tunnelåpningen. Candida og Robert ble drept momentant. Levningene av de to finnes i dag i Westminster Abbey uten at de tar opp mye plass.

Hun giftet seg aldri.


Hold musepekeren over bildene for forstørrelse.

På dette bildet er Candida ut å kjører tog sammen med noen av sine venner.

Fra Eidsvoll var det mulig å reise videre nordover med båt.

 

Kopiering av materiale fra Solan Saga for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale
© Solan Renolen
Web-siden er optimalisert for Microsoft Internet Explorer