Forord

Den første nordmann

De kortbente
Briter og nordmenn
De kortbente på Lindholm Høje
Livet på Lindholm Høje - 1
Livet på Lindholm Høje - 2
Kåres vandring

De korttenkte

Ukjente Wergelandsbarn
Anton Wergeland
Candida Wergeland
Cloetta Wergeland
Fazer Wergeland
Freia Wergeland
Gunnar Toblerone
Kari Brynhildsen
Nidar Wergeland
Siful Sifadda
Troika Wergeland

Solans Tanker


 

Anton Wergeland
03/12/1817 - 17/05/1839

Vet du at opp til 70% av voksne mennesker har problemer med dårlig ånde uten at de vet om det. Vet du at alle mennesker fiser, men at mindre en 1% innrømmer det.
Vet du at Zink@nal er et produkt som ikke eksisterer fordi det aldri vil virke, og at Zinkoral er et produkt som eksisterer fordi noen innbiller oss at det virker. Jeg vet ikke om Zinkoral virker. Det er likegyldig. Jeg har sikkert dårlig ånde, og fiser så det braker.
Disse kloke ord ble uttalt av Anton Wergeland i 1838. Et sykelig barn, men det til tross utviklet han alt i tidlig alder en sterk interesse for humane dufter.  Han viste spesiell interesse for de odører mennesker og dyr skiller ut i øvre og nedre (fremre og bakre) del av legemet. Han syntes det var merkelig at lukten som kom fra hue og ræva var forskjellig. Dunstene kom jo fra samme legeme. Det at han syntes dette var merkelig har i ettertid ført til at den gass som dannes i pattedyrenes tarmsystem i dag benevnes merkaptan. Merkaptan er som alle vet et hydrokarbon som kan gi en dunst lik blandingen av løk og grapefrukt. Den kan også ha andre dunster, men de er så illeluktende at de ikke er beskrivelige.
La det være helt klart at når enkelte påstår at den nevnte gass har fått sitt navn etter den greske fiskeren Padingtonus Merkaptanus er det garantert feil. Innen sportsfiskermiljøet i Norge er det viden kjent at nevnte Merkaptanus i år 2008 er observert i Vestfold fylke, og at det derfor ikke er mulig at han kan ha levd på den tid da Anton navnga det aktuelle hydrokarbonat. Det er mer trolig at Padingtonus har fått sitt navn på grunn av sine voldsomme og alltid illeluktende gassutslipp.
Anton forsto tidlig at mengden av gass som produseres i et menneskes tarmer påvirkes av den kost mennesket inntar. Han antok, ganske riktig, også at gassens odør varierer med kosten. Som argument for dette sa han at vi burte se på kua. Den spiser mye, og den spiser bare gress. Derfor driter den mye, og møkka lukter alltid det samme. Hos mennesker varierer derimot mengden gass og gassens odør.
For å hjelpe mennesker med et gassproblem startet han derfor et inngående studie, med seg selv som forsøkskanin, for å finne frem til næringsmidler som reduserer gassproduksjonen. Under dette studiet fant han hurtig ut at kål ikke var egnet for reduksjon av gassmengden, og at den gassen som produseres ved inntak av kål luktet spesielt ille. I den forbindelse skal han ha uttalt at det er ei lykke at kuer ikke spiser kål.
Det neste næringsmiddel han prøvde var sjokolade. Etter å ha spist bare sjokolade i ei uke kom han frem til at resultatet var det motsatte av det han fant den uka han spiste bare kål.
Som den handlingens mann Anton var begynte han straks å bygge en fabrikk for å produsere sjokolade. I hele byggeperioden fortsatte han dog sitt eksperiment med forskjellige næringsmiddel og fant at marsipan og brandy, for så vidt også annet brennevin og sterkvin, også holdt gassmengden nede.
Med disse fantastiske forskningsresultatene som ballast satte han i gang en produksjon av marsipan tilsatt drikkevarer av edleste sort. Marsipanen dekket han så med sjokolade. Produktet ble umiddelbart en suksess, og er det den dag i dag.
Beklagelig vis ble det til kortvarig glede for Anton. Den 17. mai 1839, kun kort tid etter at fabrikken var ferdigstilt, var Anton ute og feiret dagen sammen med sin bror Henrik. De to inntok store mengder med is, pølser i lompe og brus. Det viste seg at det skulle bli fatalt for Anton. På grunn av all eksperimenteringen var ikke magen hans lenger hva den hadde vært, og all 17. mai maten førte til at han fikk tarmslyng, og utpå kvelden døde han med et illeluktende brak.
Hans spesielle sjokoladeprodukt kom dog til å leve videre takket være en dansk investor som fant sjokoladen interessant. Han kjøpte like godt hele fabrikken av dødsboet og flyttet den til Danmark. Siden fabrikken var Antons livsverk og opprinnelig lå rett unner Mistberget ga han bedriften navnet Anton Berg.

Han giftet seg aldri.

Hold musepekeren over bildene for forstørrelse.

Kopiering av materiale fra Solan Saga for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale
© Solan Renolen
Web-siden er optimalisert for Microsoft Internet Explorer